Skomakermester Anders Olsen Dahl

Kilde: munkajord.no (Bildet er retusjert en eller annen gang)

Artiklene på munkajord.no vil bli oppdatert og strukturert på ny etter hvert som ny informasjon oppdages og nye kilder kommer til. 

Anders Olsen Dahl

Når vi startet å sette oss inn i hvem Anders Olsen Dahl var og hvilket liv han og familien levde, oppdaget vi at informasjonsmangelen var stor, både i de skriftlige kildene og hos de i slekten vi snakket med.

Det vi hadde av informasjon var stort sett at han var født i Kristiansand, hvem foreldrene hans var, at han giftet seg i Stavanger, bodde en periode i Flekkefjord og kom tilbake til Stavanger hvor han døde. At han var skomaker av yrke var også noe som var godt kjent i slekten, men noe særlig mer enn det visste vi ikke før vi begynte å «grave» i aviser, arkiver og andre skriftlige kilder.

Fødebyen Kristiansand

Anders Olsen Dahl ble født den 13 juli 1805 i Kristiansand. Foreldrene var Ole Torjusen Dahl (født på gården Daland i Lyngdal) og Todne Andersdatter Lømsland (fra Tveit i Vest-Agder, en del av Kristiansand i dag). Anders var den 6 i rekken av i alt 12 barn. De to første fikk han med Maren, en eldre søster av Todne som døde bare 29 år gammel.

Kristiansand i overgangen fra 1700- til 1800-tallet var en liten, men voksende by som gjennomgikk betydelige endringer. Byen, som ble grunnlagt i 1641, var allerede et sentrum for handel og sjøfart på denne tiden, noe som førte til vekst i befolkningen og økonomien.

Kristiansand hadde en strategisk beliggenhet ved kysten av Sør-Norge, og havnen var et viktig knutepunkt for internasjonal handel, blant annet innenfor trelast og fisk. Handelsskip førte med seg varer og kulturer fra fjerne steder, og bidro til vekst innen en rekke ulike områder. Kristiansand ble også en viktig militærbase og administrativt sentrum for regionen. Byens festning, Christiansholm festning, ble bygget for å forsvare seg mot angrep og sikre kontroll over handelen.

Kristiansand var omgitt av jordbruksområder og landsbyer, og handel, sjøfart og håndverksyrker var de viktigste næringsveiene. Sosiale skillelinjer eksisterte også i samtiden til Anders, hvor forretningsmenn og velstående borgere levde et mer privilegert liv sammenlignet med de som arbeidet i fiskeri og handel.

Perioden var også preget av betydelige endringer i byplanlegging og arkitektur. Nye bygninger og infrastruktur ble laget for å møte de økende behovene. Mange av byens gamle trehus ble erstattet med mursteinshus, som fortsatt er en del av byens karakteristiske arkitektur den dag i dag.

Samlet sett var overgangsperioden fra 1700- til 1800-tallet en tid med vekst og utvikling for Kristiansand. Byen vokste som handels- og sjøfartssenter, og fikk økt betydning som administrativt og militært sentrum. Livet var preget av handel, fiske og sjøfartsrelaterte aktiviteter, samtidig som landlige og urbane trekk eksisterte side om side, og den kristne troen hadde en sentral plass i samfunnslivet.

Anders var nok en av de heldige som vokste opp i et privilegert hjem der faren Ole innledningsvise var styrmann og kaptein på fraktefart mellom Norge og Danmark tidlig i Anders sitt liv. Tidene ble nok litt vanskeligere da Napoleonskrigen startet i 1807. Det kan se ut til at faren til Anders ikke drev fraktfart mellom Norge og Danmark i denne perioden, vi har kun registrert ett tilfelle der han reiser opp til Kristiania, og at han tilbyr passasjerplass på skuten.

Napoleonskrigene

Under Napoleonskrigene fra 1807 til 1814 var Kristiansand, som andre norske byer og områder, påvirket av de geopolitiske og militære hendelsene i Europa. Noen av de viktigste punktene om hvordan livet var i Kristiansand i løpet av denne perioden, er ramset opp nedenfor:

Handel og blokade: Napoleonskrigene førte til handelsrestriksjoner og blokader som påvirket norsk handel og økonomi. Kristiansand, som en viktig havneby på Sørlandet, ble direkte påvirket av disse begrensningene.

Danske-Norske forhold: Norge var i union med Danmark under den dansk-norske kongen Christian VII. Danskenes allianse med Napoleon Bonaparte førte til at Norge ble trukket inn i konfliktene i Europa.

Invasjonstrussel og forsvarsforberedelser: Kristiansand var et strategisk viktig område på grunn av byens havn og generelle maritime betydning. På grunn av trusselen om en mulig britisk invasjon eller angrep fra andre fiendtlige makter, ble det gjort betydelige forsvarsforberedelser langs kysten av Norge, inkludert Kristiansand.

Marinens tilstedeværelse: Den dansk-norske marinen hadde en tilstedeværelse i Kristiansand for å forsvare byen og sikre kontrollen over sjøveiene i området. Dette var viktig for å beskytte handelsinteressene og motstå eventuelle angrep.

Napoleons fall og unionens slutt: Napoleonskrigene endte med Napoleons nederlag og den påfølgende Wienkongressen i 1814. Dette førte til at Danmark mistet Norge til Sverige gjennom Kieltraktaten. Kristiansand og resten av Norge ble en del av den nye unionen med Sverige.

Kristiansand var under Napoleonskrigen et område preget av geopolitiske spenninger, militære forberedelser og økonomisk press som følge av krigens innvirkning på handelen. Hungersnøden som rammet Sør-Norge under og etter Napoleonskrigene var en av de mest alvorlige i landets historie. Den skyldtes en kombinasjon av faktorer, inkludert krigens ødeleggelser, handelsblokader og uår for avlinger.

Napoleonskrigene førte til handelsrestriksjoner og blokader som begrenset importen av matvarer til Norge, inkludert Sør-Norge. Dette gjorde det vanskeligere å skaffe tilstrekkelig med mat til befolkningen. Krigshandlinger og konflikter i Europa førte til ødeleggelser av avlinger, infrastruktur og handelsruter.

I tillegg til krigens innvirkning på matforsyningen, opplevde Sør-Norge flere år med dårlige avlinger i løpet av denne perioden. Dette skyldtes klimatiske forhold og andre faktorer som reduserte matproduksjonen og forverret hungersituasjonen. I Sør-Norge, inkludert Kristiansand, led befolkningen av fattigdom og sosial nød på grunn av mangelen på mat og ressurser. Dette førte til alvorlige lidelser og død for mange mennesker, spesielt de som allerede var sårbare eller fattige i utgangspunktet. Den norske regjeringen og frivillige organisasjoner forsøkte å iverksette humanitære tiltak for å lindre sultkatastrofen. Dette inkluderte distribusjon av mat, etablering av suppekjøkken og andre tiltak for å hjelpe de mest sårbare gruppene i samfunnet. Hungersnøden i Sør-Norge under og etter Napoleonskrigene var en av de mest tragiske periodene i norsk historie, og den etterlot dype spor i samfunnet og befolkningen.

Opphold i Lyngdal og Kristiansand

Familien flyttet til stedet Faret på gården Møskeland i Lyngdal i 1816. I domumentasjonen står faren Ole oppført som gardbruker og ferjemann. Den 23 juni 1824 ble skjøte på garden fra Ole Torjusen Dahl til en Løytnant Holby tinglest og familien flyttet tilbake til Kristiansand. Der fikk Ole borgerbrev som vertshusholder, mer om dette senere.

Stavanger første gang

Vi vet ikke så mye om den første perioden i Stavanger, men den 15 oktober 1832 fikk Anders borgerskap som skomaker i Stavanger. Den 28 august 1833 giftet Anders Olsen Dahl og Anne Cathrine Carlsdatter seg i Stavanger Domkirke. En av forloverne var Peter Welbon fra Flekkefjord. Blikkenslager Peter Welbon og familien hadde hyppig kontakt med Dahl- slekta bla. som faddere og forlovere.

Borgerskap: Når noen fikk borgerskap på 1800-tallet, refererte det til en formell tillatelse eller status som ga dem rett til å drive med et bestemt håndverk eller yrke innenfor en by. Dette var en viktig del av det organiserte bysamfunnet, og var en vanlig praksis for håndverkere som skomakere, smeder, snekkere og andre fagfolk. For å få borgerskap, måtte en håndverker vanligvis gjennom en læretid.

Familien i Flekkefjord

Anders og familien kom til Flekkefjord en gang i 1835 der Anders jobbet som skomaker. Han fikk borgerbrev den 12 november 1835. Konen Anne Cathrine kom opprinnelig fra Flekkefjord. Foreldrene Carl Henningsen Leuland og Anne Cathrine Albrectsdatter Skog fikk til sammen fem barn, der kum tre av barna vokste opp. Moren til Anne Cathrine døde i barsel da hun ble født, mens faren døde en gang før 1831. Skifte etter moren ble avholdt den 5 november 1812 og for Carl den 11 mai 1831. Carl giftet seg opp igjen med Rachel Guria Mortensdatter. Med henne fikk han fire barn, ett barn døde som ung. Både faren Carl og morfaren Albrecht er hvert sitt lille mysterium, vi har indikasjoner på at Carl var av dansk opprinnelse og at Albrecht var svensk. Mer om dette i senere artikler.

Livet i Flekkefjord på 1800-tallet var preget av en blanding av gammeldags landlig kultur og økonomisk vekst og utvikling. Flekkefjord var en småby som var avhengig av landbruk, fiske og handel for å opprettholde sin økonomiske stabilitet.

Denne perioden var også kjent som den industrielle revolusjon, og tekstilindustrien var en av de viktigste næringene i Flekkefjord. Igangsettingen av veverier og spinnerier førte til at mange innbyggere fikk jobb innenfor denne industrien, noe som skapte økonomiske muligheter ogvelstand for byens borgere

Samtidig hadde Flekkefjord en havn som var viktig for handel og skipsfart. Byen hadde en strategisk beliggenhet ved Kvinesdalvassdraget og Lyngdalsfjorden, og gjorde det enkelt å frakte varer til og fra byen både nasjonalt og internasjonalt. Handelsmenn i Flekkefjord hadde forbindelser med kjøpmenn i andre deler av verden, og var involvert i handel med varer som trelast, fisk, klær og landbruksprodukter.

Infrastrukturen i Flekkefjord ble gradvis forbedret i løpet av 1800-tallet. Byen fikk ny havn, veier og broer ble bygget, og dette førte til økt tilgjengelighet og en mer sammenkoblet region. Skoler ble også innført for å gi utdannelse til barna i byen, noe som bidro til å forbedre befolkningens generelle lese- og skriveferdigheter.

Flekkefjord på var på 1800-tallet ikke bare preget av økonomisk vekst. Det var også utfordringer. Folkets levekår var ofte preget av manglende sanitære forhold, trange boforhold og begrenset tilgang til helsetjenester. Mange familier levde i fattigdom, spesielt de som var avhengige av fiske og landbruk. Som resten av landet ble også Flekkefjord berørt av Napoleonskrigen og den påfølgende hungersnøden.

På det sosiale og kulturelle nivået var Flekkefjords innbyggere opptatt av tradisjoner og religiøse feiringer, som kirkebesøk og lokale festivaler. Byggingen av kirker og bedehus fikk en betydelig innvirkning på samfunnet, og disse institusjonene fungerte som viktige samlingspunkt for samfunnsaktiviteter.

Stavanger andre gang

På 1800-tallet gjennomgikk Stavanger en betydelig utvikling, både når det gjaldt befolkningsvekst og næringsutvikling.

Stavanger var allerede en etablert og viktig handelsby på denne tiden, da spesielt innenfor skipsfarten, og var et knutepunkt innen handel, skipsbygging og skipshandel. Stavanger var godt posisjonert geografisk, med tilgang til Nordsjøen og nærhet til de rike sildebestandene langs vestkysten. Dette førte til en omfattende seilskutefart i området.

De økonomiske mulighetene som skipsfarten og handelen førte med seg, gjorde at lokale innbyggere og tilflyttere fra andre deler av Norge og Europa valgte å bosette seg i Stavanger for å dra nytte av de økonomiske mulighetene. Næringene i Stavanger var på denne tiden i stor grad knyttet til sjøen og havet. Sildetråling var en av de mest lønnsomme aktivitetene, og Stavanger var kjent for sin produksjon av hermetisert sild, Sildemel- og tranproduksjon.

I tillegg til sjøbaserte næringer fikk Stavanger også et oppsving innenfor andre områder som håndverk og industri. Tekstilproduksjon og bryggerier var noen av næringene som vokste fram. Økt tilgang på ressurser som kull og jern bidro også til denne utviklingen. Den nye teknologien og industrialiseringen bidro til effektivitetsforbedringer og økonomisk vekst.

Som en konsekvens av den økonomiske utviklingen og befolkningsveksten på 1800-tallet, gjennomgikk Stavanger også en bymessig transformasjon. Byens infrastruktur ble modernisert, med bygging av veier, vannforsyningssystemer og bruer. Stavanger fikk også sin første jernbaneforbindelse i 1878, noe som styrket byens handel og kommunikasjonsmuligheter med nasjonen ytterligere.

Skomakeren

Som tidligere nevnt fikk Anders borgerskap som skomaker i Stavanger den 15. oktober 1832. Han sa imidlertid opp dette borgerskapet den 3. september 1835. Anders, konen Anne Cathrine og den førstefødte Cathrine Tomine flyttet til Flekkefjord hvor han fikk nytt borgerskap den 12. mars 1835. Hvorfor de flyttet vet vi ikke.

Skomakeryrket

I tiden Anders virket som skomaker hadde yrket en viktig funksjon rettet mot innbyggerne i byen. Skomakeren laget, reparerte og vedlikeholdt sko for befolkningen. Det var et yrke som krevde håndverksferdigheter og grundig kunnskap om både materialer og teknikker. Arbeidet til skomakeren foregikk vanligvis i skomakerens eget verksted, oftest lokalisert i bopelen der man bodde.

Et typisk skomakerverksted hadde behov for en rekke verktøy og utstyr. Skomakeren hadde en solid arbeidsbenk hvor han utførte de forskjellige oppgavene. Benken var ofte plassert nær et vindu for å få tilstrekkelig med belysning. Det viktigste verktøyet i skomakerens arsenal, var skomakerens lest. En skomakers lest var en treform som ble benyttet til å forme skoene. Den hadde forskjellige størrelser og fasonger for å passe til ulike skostørrelser og stiler. Ved bruk av skomakerens lest kunne skomakeren forme materialene, som lær eller stoff, rundt formen for å skape riktige størrelser og passformer.

Søm var også en viktig del av skomakerens arbeid, og derfor hadde han et utvalg nåler og tråder. Skomakeren brukte spesielle sting for å sy sammen materialene for å lage holdbare sømmer. Han hadde også et sett med spesielle tenger, nålbegre og skjørekniver, som hjalp ham med å gjøre presise snitt og fikse løse deler.

For å forme og forbedre skoenes utseende, hadde skomakeren også kniver og skrapere for å trimme og jevne ut materialene. Han hadde også børster og poleringsmiddel for å pusse skoene og få dem til å skinne. Tilgang til skolisser, spenner og andre dekorative elementer hørte også med for å fullføre skoene.

Skomakeren brukte sin erfaring og kunnskap for å utføre reparasjoner og lage sko på bestilling, da sko var en nødvendighet for folk i deres daglige liv og arbeid. Skomakerens verksted var et sted hvor kvalitetsfottøy ble laget og reparert, og skomakeryrket var et respektert yrke. I tillegg til selve arbeidet, måtte skomakeren også drive sin egen virksomhet. De måtte annonsere og markedsføre seg selv for å tiltrekke seg kunder. Dette kunne inkludere å henge opp skilt utenfor verkstedet eller gå rundt i byen og vise frem arbeidet sitt.

Kilde: Annonse i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 7 september 1847

Livet som skomaker på 1800-tallet var også preget av utfordringer. Teknologiske fremskritt, som industriell produksjon, satte skomakerens håndverkskompetanse på prøve. Mange skomakere slet med å konkurrere med billigere masseproduserte sko som kom på markedet. I dag er skomakerfaget i stor grad erstattet av moderne produksjonsteknikker og masseproduserte sko.

Anders sin reisevirksomhet

Vi finner Anders på reise både til Flekkefjord, Kristiansand og Kopervik (Karmøy). En slik reisevirksomhet var nok både for å besøke familie og for å handle, typisk lærmateriale i Flekkefjord.

Dokumentasjonen viser at noen av skipene som Anders og familien reiste med var Dampskipene «Prins Gustav», «Prins Carl», «Constitutionen» og «Nordkap».

Anders sine etterkommere

Anders Olsen Dahl og Anne Cathrine Carlsdatter ble gift den 28. august 1833 i Stavanger Domkirke.

De fleste av de åtte barna ble født i Stavanger, med unntak av Ole og Carl, som ble født i Flekkefjord. Børge og Hanne Martine døde ungt, henholdsvis fem og tolv år. Når og hvor Ole døde, har vi ikke klart å finne ut av. Vi har en kopi av et maskinskrevet dokument hvor det står at han døde i Hamburg, men det har vi altså ikke kunne bekrefte med sikre kilder. I mannskapsrullene for Bergen/Stavanger 1851-1852 står han nevnt begge årene, i 1852 om bord i en slup ved navn Neptunus ført av skipper Bersagel. De er da i Danzig (dagens Gdansk). Sluppen og skipperen finner vi igjen flere ganger i Stavanger Amtstidende og Adresseavis under innkommende og utgående skip, også på reise til Hamburg.

I mannskapsrullene kan vi legge til at navnet til Ole er strøket over, noe som kan bety at han døde på sjøreisen eller på land. Sjørullene sier imidlertid ingenting om årsaken til at han var strøket ut. Mulige årsaker kan vi bare spekulere i, men de vanligste var dødsfall eller at vedkommende hadde avmønstret på ulovlig vis.

1. Cathrine Thomine Andersdatter Dahl, Født: Stavanger, 31 mai 1834, Død: Fagerborg, Oslo, 11 august 1912. Hun fikk fattigunderstøttelse og bodde de siste årene på Chatinka Guldbergs Hjem, Gamlehjemmet i Pilestredet 84. Hun var gift med Martinius Mørk fra Aurskog

     Barn:

• • Aksel Andreas Amarius Mørk, Født: Drammen 1 mars 1868, Død: Munkejord, Karmøy 5. april 1910. Han bodde hos Anders Carlsen Dahl den siste tiden, fattig og skilt.
  • Carl Alexander Nikolaj Dahl Mørk, Født: Oslo 28. november 1869, Død: Oslo 7. august 1871 av diare.
  • Carl Nilsenius Bøen Mørk, Født: Oslo 17. mai 1873, Død: Oslo 29. juli 1876 av nyresykdom.

2. Ole Andersen Dahl, Født: Flekkefjord 16. desember 1835, Død: Hamburg?
3. Carl Andersen Dahl, Født: Flekkefjord 14. april 1839, Død: Vea, Karmøy 27. august 1897

     Barn:

• • David Kristen Carlsen Dahl, Født: Vea, Karmøy 19. juli 1868, Død: Vea, Karmøy 24. februar 1936.
  • Anders Carlsen Dahl, Født: Vea, Karmøy 22. januar 1875, Død: Munkejord, Karmøy 27. februar 1839.
  • Amalia Carlsdatter Dahl (gift Hope), Født: Vea, Karmøy 1. mai 1877, Død: Haugesund 24. august 1967.
  • Karl Martin Carlsen Dahl, Født: Vea, Karmøy 18. august 1881, Død: Vea, Karmøy 4. april 1963.
  • Anne Katrine Carlsdatter Dahl (gift Nordvik), Født: Vea, Karmøy 11. januar 1883, Død: Åkra, Karmøy 21. august 1969.
  • Ragna Carlsdatter Dahl (gift Vedøy), Født: Vea, Karmøy 4. september 1884, Død: Vedøy, Karmøy 4. desember 1974.
  • Hanna Olava Carlsdatter Dahl (gift Sandve på Jæren), Født: Vea, Karmøy 11. februar 1887, Død: Sandve, Hå 15. januar 1939.
  • Kaja Kristine Carlsdatter Dahl (gift Hovden), Født: Vea, Karmøy 31. desember 1889, Død: Vea, Karmøy 19. juni 1963.

  4. Adriane Andersdatter Dahl, Født: Stavanger, 21. september1841, Død: Stavanger 24. januar 1914. Hun var gift med John Johnsen Høgelie fra Høgsfjord, Lysefjorden.

 5. Børge Andersen Dahl, Født: Stavanger 25. januar 1844, Død: Stavanger 24. mars 1849.

 6. Nils Bøen Andersen Dahl, Født: Stavanger 10. juli 1845, Død: Stavanger 5 oktober 1896. Han var gift 1 gang med Josefine Fredrikke Bachke fra Oslo. Gift 2 gang med Tobine Christine Thorkildsen fra Stavanger.

     Barn 1 gang:

• • Johan Fredrik Dahl, Født: Stavanger 24. juni 1876, Død: Stavanger 25. januar 1892.
  • Anders Dahl, Født: Stavanger 8. november 1877, Død: Stavanger 30. november 1877.
  • Anders Dahl, Født: Stavanger 28. august 1879, Død: Stavanger 8. juli 1904. 

     Barn 2 gang:

• • Anne Kathrine Dahl, Født: Stavanger 25. juli 1882, Død: Stavanger.
  • Benedikte Malene Dahl, Født: Stavanger 24. januar 1883, Død: Stavanger 12. oktober 1883.
  • Tomas Christian Dahl, Født: Stavanger 22. november 1883, Død: 1964?
  • Christine Dahl, Født: Stavanger 21. februar 1885, Død: 1971?
  • Todne Dahl, Født: Stavanger 24. august 1886, Død: 9. mai 1943?
  • Benedikte Marie Dahl, Født: Stavanger 25. november 1889, Død: Stavanger 3. oktober 1891 av hjernebetennelse.
  • Thomine Martine Dahl, Født: Stavanger 6. mai 1891, Død: 1956?
  • Nils Bøen Dahl, Født: Stavanger 6. november 1893, Død: 1970?
  • Johan Fredrik Dahl, Født: Stavanger 5. juni 1895, Død: Stavanger 23. november 1895 av bronkitt.

7. Hanne Martine Andersdatter Dahl, Født: Stavanger 10. mai 1848, Død: Stavanger 6. februar 1860.

8. Rebekka Andersdatter Dahl, Født: Stavanger 30. april 1850, Død: Stavanger 23. april 1933.

Kilde: Eget bilde, Fra venstre Rebekka Dahl,

Anne Cathrine Carlsdatter gift Dahl, Adriane Dahl (bak) og Cathrine Thomine Dahl

Bosteder i Stavanger

Familien leide husrom flere steder i byen, men bodde i eget fast hus frem til en tragedie rammet familien i 1854. Mer om det nedenfor.

Kjente bosteder:

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 7. oktober 1841

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 10. oktober 1844

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 16. oktober 1845

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 13 juli 1846

Brokbind som Anders reklamerte for i annonsen ovenfor, ser du et eksempel av nedenfor.

Merk.red: Brokbind var et hjelpemiddel for å lindre smerter og ubehag ved lyskebrokk

I juli 1846 flytter familien endelig til eget hus i Salvagergaden i Stavanger.

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 24 oktober 1846

Branntakst på huset i 1846

En branntakst var en vurdering av verdien og tilstanden til en bygning eller eiendom, utført med tanke på forsikring mot brann. Formålet var å dokumentere bygningsdetaljer og vurdere hvor stor verdi bygningen hadde, slik at det kunne fastsettes en forsikringssum og hvilke materialer bygningen besto av, noe som påvirket risikoen for brann.

Branntakster ble ofte gjennomført av offentlige myndigheter eller en branntakstkommisjon som bestod av lokale eksperter, som bygningskyndige og håndverkere. De beskrev byggematerialer, størrelse, inndeling, ildsteder, skorsteiner og spesifikke rom som kunne påvirke brannfaren, som bakerovner og verksteder. En branntakst ga både eieren og forsikringsselskapet trygghet i tilfelle brann, ettersom den dokumenterte eiendommens verdi og konstruksjon før eventuelle skader oppstod.

Branntakstprotokollene er i dag en verdifull kilde til informasjon om eldre bygninger, både med hensyn til arkitekturhistorie og som en dokumentasjon på hvem som eide eiendommene, hvilke bygninger som eksisterte, og hvordan de var bygget.

I Branntakstprotokollen for 1856-1865, er det Skipper Ellef Torjusen som står som eier av Rode 139b.

Kilde: Stavanger byfogd, Branntaktsprotokoll nr. 1, 1846-1854

Anders blir slått konkurs

Sommeren 1854 dukker det opp en kunngjøring i Stavanger Amtstidende og Adresseavis som indikerte at «Onsdagen 16 august førstkommende, kl. 3 eftermiddag, bliver efter forlangende af Prorucator Hansen, en ny auction afholdt i og over Skomagemester Anders O. Dahls eiende og iboende vaaningshus Ro. 139b med grunde og øvrige tilhørigheter, paa Salvageren her i byen, i hvilket eiendom udlæg er givet ved crecutionsforretning af 28de januar d.a. for obligasjonsgjeld til Hans Andreas Carlsen af Flekkefjord.

Kilde: Stavanger Amtstidende og Adresseavis 4 august 1854

Hans Andreas Carlsen, som var bror til Anne Cathrine og svogeren til Anders, hadde slått Anders konkurs og krevde obligasjonsgjelden tilbakebetalt.

Obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Obligasjoner blir som regel utstedt for perioder på ett eller flere år med en fast kupongrente som gjenspeiler markedsrenten på utstedelsestidspunktet. Utstederen betaler innehaveren renter på faste tidspunkt, gjerne en eller to ganger i året, i den avtalte perioden. Ved forfallstidspunktet betaler utstederen den avtalte verdien av obligasjonen tilbake til innehaveren av obligasjonen.

Kilde: wikipedia 

Hvorfor Anders ikke klarte forpliktelsene sine er fortsatt ikke klart. Å være skomaker på 1800- tallet var et respektert yrke og de fleste hadde nok en inntekt over gjennomsnittet på denne tiden. En mulig årsak kan være den begynnende nedgangen i sildefisket som startet i 1850- årene der færre sild kom inn til kysten, og som igjen førte til lavere fangster og økonomiske utfordringer i Stavanger regionen.

En annen teori er at konkurransen var hard med tanke på begynnende masseproduksjon av sko og i tillegg at det i årene 1851-55 var en økning i fagarbeidere. Det er i denne perioden 120 «individer» som har tatt borgerskap i Stavanger. Og ifølge «Amtmannsberetningen 1851-1855» er 48 av dem i umyndig alder. Totalt antall håndverksmestere er 333 og 363 «svende & drenge». De fleste av disse er i yrkene skreddere, skomakere og snekkere. De unge umyndige med borgerskap ble ansett som uferdige og umodne i håndverket. Disse har nok måttet nøye seg med lavere priser på arbeidet sitt, noe som, sammen med det store antallet håndverkere, kan ha påvirket tilgangen til arbeid for de mer erfarne.

Konkurs- og auksjonsprosessen på 1800- tallet

På 1800-tallet i Norge, var konkursprosessen og den påfølgende auksjonen en relativt formell og strengt regulert prosess, men den var også preget av den tids økonomiske og juridiske rammer. Her er en oversikt over hvordan en konkurs (og den etterfølgende auksjonen) foregikk. 

Konkursprosessen

Insolvenserklæring: Når en skyldner (person eller bedrift) ikke kunne betale sine gjeldsforpliktelser, kunne enten skyldneren selv eller en kreditor begjære konkurs. Skyldneren måtte erklære insolvens, som er en tilstand der man ikke er i stand til å betale sin gjeld når den forfaller.

Oppnevning av bostyrer: En bostyrer (ofte en advokat eller en annen betrodd person) ble oppnevnt for å administrere konkursboet. Bostyreren hadde ansvar for å kartlegge skyldnerens eiendeler og gjeld, og for å sikre at eiendelene ble håndtert på en ordentlig måte.

Kreditorenes rolle: Kreditorene ble informert om konkursen og kunne melde sine krav mot skyldneren. Det ble avholdt møter hvor kreditorene kunne diskutere og vurdere hvordan boet skulle behandles. 

Auksjonsprosessen

Forberedelse til auksjon: Bostyreren kartla alle eiendelene som skulle selges, inkludert fast eiendom, løsøre (møbler, verktøy, husdyr), og eventuelle andre verdigjenstander. Eiendelene ble vurdert, og det ble satt en minimumspris (om nødvendig) basert på deres antatte markedsverdi.

Kunngjøring: Auksjonen ble kunngjort offentlig, ofte gjennom aviser eller oppslag på offentlige steder som kirker og rådhus. Kunngjøringen inneholdt detaljer om tid og sted for auksjonen, samt en beskrivelse av eiendelene som skulle selges.

Selve auksjonen: Auksjonen ble ledet av en auksjonarius, som kunne være en lokal embetsmann eller en annen betrodd person. Budgivere møtte opp og la inn bud på eiendelene. Budene ble vanligvis lagt inn muntlig, og eiendelen ble solgt til høyeste budgiver.

Auksjoner kunne finne sted på selve eiendommen (hjemme hos skyldneren) eller på et offentlig sted som var mer tilgjengelig for potensielle kjøpere.

Oppgjør: Etter auksjonen ble inntektene fra salget brukt til å betale kreditorene i henhold til deres prioritet og størrelsen på deres krav.

Hvis det var overskytende midler etter at alle kreditorene var betalt, ble disse midlene returnert til skyldneren.

Hvis midlene fra auksjonen ikke var tilstrekkelige til å dekke alle gjeldene, kunne skyldneren fortsatt stå igjen med restgjeld, men det meste av skylden kunne anses som oppgjort dersom alt ble solgt og midlene fordelt rettferdig.

Konkursen kunne ha betydelige sosiale og økonomiske konsekvenser for skyldneren og deres familie, inkludert tap av hjem og levebrød.

Denne prosessen var ment å være rettferdig og transparent for å sikre at kreditorene fikk så mye tilbake som mulig, samtidig som skyldneren ble behandlet med en viss grad av respekt og rettferdighet.

Tiden etter konkursen

Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan livet til familien endret seg etter konkursen, men at det har ført til store endringer i livene deres, er helt sikkert. Minst fem av barna var i en alder som tilsier at de fortsatt bodde hjemme og en skulle tro at dette var noe som satte varige spor i de fleste av dem.

Det må også ha vært en ekstra belastning at det var Hans Andreas Carlsen, bror til Anne Cathrine, som meldte inn krav mot Anders. Hvilke omstendigheter som gjorde at Anders og familien havnet i denne situasjonen, står det ikke noe om i dokumentasjonen, men som tidligere nevnt så kan et sviktende sildefiske på 1850- tallet og det faktum at Anders hadde satset og lånt en del penger på 1840- tallet da sildefisket fremdeles var godt, for så å slite med de økonomiske forpliktelsene sine i ettertid når tidene ble dårligere. At Hans Andreas selv hadde egne utfordringer med tanke på tøffere tider økonomisk, kan være en mulig forklaring på at han krevde lånet innløst og ikke forlenget eller utsatte tidspunktet for tilbakebetaling.

I 1844 giftet Hans Andreas Carlsen seg 38 år gammel med enken Marie Hansdatter som var 61 år på det tidspunktet. Det var nok en naturlig forklaring på hvorfor han ikke fikk egne barn. Vi vet ikke om det ble noe «ondt blod» i familien etter konkursbegjæringen, men det vi vet er at Anne Cathrine var en av arvingene til Hans Andreas i skiftet fra 1856, bare to år etter konkursen.

Om Anders fikk beholde verktøyet sitt etter konkursen vet vi ikke, for ved konkurser hadde håndverkere, inkludert skomakere, ofte få rettigheter når det kom til å beholde verktøyet sitt. Likevel var det enkelte beskyttelsesmekanismer på plass som kunne tillate dem å beholde noe av sitt mest nødvendige utstyr:

Beskyttelse av nødvendige verktøy
I mange europeiske land, inkludert Norge, fantes det noen regler for «bostedslønn» eller «nødvendig redskap,» som tillot en håndverker å beholde visse grunnleggende eiendeler for å kunne fortsette sitt yrke. Det var forstått at visse verktøy var avgjørende for en håndverkers evne til å forsørge seg selv og sin familie, så konkursmyndighetene kunne tillate at de beholdt de mest essensielle redskapene.

Avhengig av konkursboets verdi
Hvis det konkursrammede boet hadde svært liten verdi, og det ikke var økonomisk hensiktsmessig å selge verktøyet, kunne skomakeren i praksis beholde noe av utstyret. Dette var ikke en garanti, men det skjedde ofte i tilfeller hvor verdien av verktøyet var lav sammenlignet med konkursboets samlede gjeld.

Prioritetsrett til å betale kreditorene
Ved konkurs ville verdier først bli brukt til å betale de viktigste kreditorene, som ofte var banker eller leverandører av materialer som lær. Hvis skomakeren hadde private eiendeler som ikke hadde høy verdi, som mindre håndverktøy, kunne disse anses som uvesentlige i forhold til det totale konkursboet. Da ble de sjelden inndratt for kreditorenes skyld.

Familie eller venner som kunne «kjøpe tilbake» verktøy
I noen tilfeller kunne familie, venner eller andre støttespillere kjøpe tilbake skomakerens verktøy etter konkursen. Dette var en uformell løsning, men det skjedde relativt ofte som en måte å støtte den konkursrammede i å starte opp på nytt.

Pantsetting av verktøy var uvanlig
Fordi verktøyet til en skomaker vanligvis ikke hadde høy verdi for andre enn skomakeren selv, var det sjelden at verktøyet ble pantsatt eller tatt som sikkerhet for lån. Dermed var det også mindre sannsynlig at verktøyet ville bli inndratt i en konkurs.

Hvor familien flyttet etter konkursen, har vi ikke funnet ut av. Anders klarer ikke å komme seg ovenpå økonomisk igjen, for når datteren Hanne Martine dør den 6 februar 1860 står Anders oppført som «fattigslig» i kirkeboken.

Anders dør den 5 juni i 1862, tre år senere og 11 år etter konkursen finner vi Anne Cathrine og datteren Rebekka i folketellingen for Stavanger i 1865. Da bor de i 8 Rode, bnr. 829. Anne Cathrine står oppført som gangkone på sykehuset. Rebekka er kun 15 år på dette tidspunktet og det ser ut til at de to bor sammen resten av Anne Cathrine sitt liv basert på folketellingene i 1875 og 1885. I 1885 bor også datteren Adriane med dem. Anne Cathrine dør den 18. desember 1888.

En gangkone på et sykehus på slutten av 1800-tallet var en kvinne ansatt for å utføre enkle og praktiske oppgaver som rengjøring, stell og omsorgsarbeid på sykehusets avdelinger. Gangkonene hadde en lavere sosial status enn sykepleierne og var vanligvis ikke medisinsk utdannet, men de spilte en viktig rolle i hverdagen på sykehusene.

Oppgavene deres kunne omfatte å vaske gulv og senger, bære vann, holde gangene rene og ryddige, hjelpe til med å servere mat, samt assistere sykepleierne med enkle stelleoppgaver for pasientene. Etter fremveksten av mer moderne sykehus, fikk gangkonene også i oppgave å dele ut medisiner. Det harde og ofte lite anerkjente arbeidet var krevende, og gangkonene var som regel kvinner fra arbeiderklassen som tok jobben for å kunne forsørge seg selv og familien.

Etter hvert som helsevesenet ble mer organisert og sykepleierrollen utviklet seg med formell utdanning og større ansvar, ble rollen til gangkonene gradvis erstattet med andre yrkesgrupper og profesjonelle stillinger innenfor helsevesenet.

Som alltid velger vi å legge ut også denne uferdige artikkelen med informasjonen som er funnet så langt, men arbeidet med å «pakke ut» livet til Anders og familien fortsetter. Det er tross alt flere små og store mysterier å finne ut av. Mye tid brukes på å verifisere historier og sjekke kilder grundig før det legges ut, men det kan selvsagt være «fakta» som ikke stemmer helt og at det forekommer feil. Vi setter stor pris på kommentarer og tilbakemeldinger om det skulle være noe som ikke stemmer i artikkelen.

Artiklene på munkajord.no vil bli oppdatert og strukturert på ny etter hvert som ny informasjon oppdages og nye kilder kommer til.